publisert av den under Generelt Print

Glomma gjennom Sørum


../innovaeditor/assets/gamle_bilder/glomma-gjennom-sorum.jpg
Glomma eller Glåma er Norges lengste og vannrikeste elv, 601 km lang. Elva har sitt utspring i Tydalsfjellene i Sør-Trøndelag og renner gjennom Aursunden og Østerdalen. Ved Årnes får elva et viktig tilsig fra Gudbrandsdalslågen og Mjøsa gjennom Vorma. Glomma munner ut i Skagerak ved Fredrikstad. Glomma utgjorde før kommunesammenslåingen mellom Blaker og Sørum i 1960 store deler av grensa mellom de to kommunene. Etter 1960 går Glomma i en 12 kilometer lang strekning tvers gjennom Sørum kommune. Den begynner ved Rånåsfoss og ender ved Guttersrud. Rett nedenfor Bingsfoss gjør Glomma en sving vestover før den igjen finner sitt løp sørover mot Fetsund og Øyeren. Grunnen i det som i dag utgjør hovedgata i Sørumsand kan tyde på at elva for svært lenge siden hadde sitt løp her, men at det har skjedd noe som har ført til at elva har gravd seg et løp vestover. Muligens skjedde dette ca. 7.200 f.Kr., da det største kjente flomfenomenet etter siste istid skjedde i Glomma. Store vann-masser, omtrent det tredobbelte av Amazonas’ vannføring, brøyta seg over fra Glomdalen til Rendalen gjennom Jutulhogget og laget en kjempeflom som avsatte grus, sand og silt langs hele flomløpet. Elveslettene i Solør og en stor siltkappe over de marine leirene i ”Romeriksfjorden” ble da dannet.

Ishavsmeltningen for 10.000 år siden skapte det jordsmonnet som har gjort Romerike til et jordbruksdistrikt. Da lå Sørum inntil 180 meter under havets overflate. Seinere har elver, overflatevann og jordfall gravd ut og formet landskapet til det vi kjenner i dag. Allerede for mer enn 6.000 år siden streifet jegere over Romerike. Klimaet var varmt og fuktig, og området var dekket av eikeblandingsskog. Vassdragene hadde stor betydning som vannkilde og transportåre, og de fleste oldfunn i Sørum er gjort i nærheten av elvene.

Den farlige leirgrunnen

Første gang ordet ”qveglere” eller kvikkleire ble brukt var av en kommisjon oppnevnt i 1726 som skulle vurdere om Glomma ville ta seg et nytt løp etter skredet ved Borregård i 1702. Kvikkleire kan dannes av en naturlig marin leire bare ved å redusere saltinnholdet i leirens porevann fra det opprinnelige 20-30 g salt pr. liter ned til ca. 1 g. salt pr. liter. Ved denne saltreduksjon endres leirens mekaniske egenskaper. En kvikkleire som blir belastet til brudd og deretter omrørt, vil bli fullstendig tyntflytende som en velling eller tynn suppe. Forklaringen ligger i at saltholdig vann i leire bevirker at det oppstår kjemiske bånd mellom leirpartiklene, når saltet fjernes, svekkes disse bindingskreftene uten at leiren endrer sitt vanninnhold.

De fleste skredene begynner med en mindre utglidning i foten av en bekkeskråning. Slike ras er meget vanlige i leirterreng, og behøver ikke være farlige, men hvis det dypere inn i skråningen er kvikkleire, og den første utglidningen går så dypt at kvikkleiren bakenfor ikke tåler denne påkjenningen, så vil det i rask rekkefølge komme en serie nye utrasninger som forplanter seg både bakover og ut til sidene. Kvikkleiren flommer ut gjennom skredåpningen og videre nedover bekkedalen inntil et eller annet demmer opp for skred-massene. Her vil massene resedimenteres i en nesten horisontal trasé, dreneres for porevann og omdannes til en tett, fast leire som aldri blir kvikk igjen. Langs Glomma ser vi tydelige merker etter slike forhistoriske skred mellom Blaker Skanse og Nitteberg og mellom Blakersund og Bingsfoss på vestsida av elva. Sagnet forteller at det lå en stor gard her, Blakerstad, som bygda har fått sitt navn etter. De største leirskred i Sørum i moderne tid gikk langs Skeabekken og Leira i 1768 og 1794. 

Romerikes eneste helleristninger


Helleristningene på Øvre Dalsberget på nordsida av Glomma nedenfor Bings-fossen er de eneste helleristninger vi kjenner fra Romerike. Helleristninger er bilder eller tegn som i førhistorisk tid ble risset eller hugd inn i bergflaten, sannsynligvis med magisk betydning. Helleristningene ved Bingsfoss består av et fotsålepar i naturlig størrelse og en hjortefigur. I Oldsaksamlingens kartotek er helleristningene beskrevet slik: ”Fotsporenes omriss er grunt hogget, men tydelige. Tverrstrekene er utydelige. Berget synes ikke forvitret her, 30 cm øst for fotsporene finnes muligens et tredje fotspor. Hjortedyret befinner seg 26 cm nedenfor fotsporene og er grunt hogget og noe utydelig.”

Fotsålene er trolig ment å være et symbol på guden. Menneskene har kanskje vært redde for å avbilde guden i sin helhet, og har nøyd seg med å tegne dens fotavtrykk. Fotsålemotivet er dessuten et kjent primitivt fruktbarhets-symbol, og er tolket som symbol på fruktbarhetsgudens nærvær og snarlige komme. Menneskene mente kanskje at guds kraft skulle hindre at noe ondt hendte buskapen eller avlingen og kanskje gi jaktlykke, dersom en hjort var avbildet. Helleristningen ligger like ved vannet og vi minner om at vann også var forbundet med fruktbarhet. Fotsåleristningen er et bevis for at det bodde mennesker, som sannsynligvis levde av jordbruk, ved Bingsfoss-stranda for ca. 3000 år siden.

Sørum-båten

Forsommeren 1993 dukket det opp en grovt tilhogd tømmerstokk av elve-mudderet like ved der Rømua renner ut i Glomma. 14C-prøver viste at stokke-båten kunne dateres til ca. 170 år før Kristi fødsel, Norges foreløpig eldste båtfunn. Mens Makedonerkrigen ennå raste, gled denne 11 meter lange stokkebåten langs Glommas bredder. Om båten fraktet krigere eller ble brukt til mer fredelig transport, kan vi bare spekulere. Sørumbåten ble fraktet til Norsk Sjøfartsmuseum sommeren 1997. De kunne registrere at båten var uthult av en eikestokk som hadde vært ca. 1 meter i diameter. De tydelige sporene etter hoggjern i veden viser at det profesjonelle båtkonstruktører som hadde laget den. Det avanserte håndverket gjør at historien om folket som bodde i Sørum for mer enn 2000 år siden delvis må revurderes.

I februar 1999 vedtok Blaker og Sørum historielag at de ville arbeide for at den ca. 2150 år gamle stokkebåten som ble funnet i Glomma skal plasseres på Sørumsand når den er ferdig preparert. Dette krever at kommunen må forplikte seg til å bygge et spesialbygg for Sørumbåten. Den kommunale stokkebåt-komitéen har fått satt opp ei tavle ved selve funnstedet ved Hammeren.

Vikingene kommer

 
I Magnus Erlingssons saga forteller Snorre Sturlusson om ei dramatisk hending i Sørum i månedsskiftet januar/februar 1167. Jarlen styrte Norge på vegne av sønnen Magnus, som bare var 11 år gammel. Men det var mye uro i landet. Lokale høvdinger satte seg fortsatt opp mot riksstyret ved å ”reise flokk”. Snorre forteller: ”Olav, sønn til Gudbrand Skavhoggsson og Marie, som var datter til kong Øystein Magnusson, var til oppfostring hos Sigurd Agnhatt på Opplanda. Da Erling var i Danmark, reiste Olav og Sigurd flokk, og mange opplendinger sluttet seg til dem. Olav ble tatt til konge der. De reiste med flokken omkring på Opplanda, og stundom i Viken, stundom øst i Marker; men de var aldri til skips. Da Erling jarl fikk høre om denne flokken, tok han med sine menn til Viken, og han var på skipene om sommeren, men om høsten var han i Oslo, der han holdt gjestebud i jula. Han sendte folk opp i landet som skulle speide etter flokken, og han tok sjøl opp i landet sammen med Orm kongsbror og lette etter dem. Men da de kom til ei elv som heter … (Navnet på elva mangler i alle de kjente hånd-skriftene, men det må være Glåma som er ment.), tok de alle de skip som var ved elva.”

Presten ved Rydjokul (eller Rjodokul, tidligere navn på Bingen), innbød jarlen og folket hans på gjestebud ved kyndelsmess (2. februar 1167). Men han hadde en baktanke, fordi han samtidig sendte bud til Olav og Sigurd om at Erling jarl kom til Sørum. Han skjenket sterk drikk, forteller Snorre, ”og han lot dem drikke dugelig.” Olav og Sigurd gikk med flokken sin seks rasters veg (ca. 36 kilometer) i løpet av natta, og kom til Sørum da ottesang ble sunget. ”Olav og hans folk gikk til stua og satte i hærrop; der inne drepte de noen menn som ikke hadde gått til ottesang. Da Erling og hans menn hørte ropet, sprang de til våpnene, og så tok de vegen ned til skipene. Olav og hans menn møtte dem ved et gjerde, og der ble det kamp. Erling og hans menn drog seg nedetter langs gjerdet, og de fikk vern av det. De hadde mye mindre folk, og mange av dem falt, og mange ble såret.” Erling la sikkert båtene til i Bingen-evja, og dit peker fortsatt noen av oldtidsveiene på Sørumsletta.

Tømmerfløting

Glomma har trolig vært brukt til fløting av tømmer og skårne bord i uminnelige tider. Det er en effektiv måte å transportere tunge gjenstander på å la dem drive med strømmen. Men vi kan ikke med full sikkerhet hevde at regelmessig fløting har foregått i Glommavassdraget lengre tilbake enn da vassagene ble anlagt tidlig på 1500-tallet. Det eldste direkte belegg for fløting går tilbake til 1548, da borgerne i Sarpsborg fikk privilegiebrev og ”første Kiøb på Sperrer, Bord og annen Last” ovenfor og nedenfor Sarp. Retten gjaldt hele vassdraget – eller som det står i brevet ”… Saa wijtt som Elffuen Sig strecher, Som er Wijdt hen, fra hendis begyndelse och hindes Vdløeb i Søenn – Wed Fredrichstad…”.

Alexander Bugge har i boka ”Trælasthandelens historie” framsatt en teori om at garden Bingen har fått sitt navn fra det gammelnorske ordet ”bingr”, som betyr stengsel eller avdelt rom, og som kunne ha vært en betegnelse nettopp på ei lense for å stanse og lagre tømmer. Han mener også at herren til Sudreim, Haftor Jonsson, som var gift med Håkon 5. Magnussons uekte datter Agnes, i 1312 fikk garden Borregaard ved Sarpsborg i gave fra sin svigerfar for å kunne kontrollere fløtinga i Glomma. Øyvind Vestheim, som har skrevet boka ”Fløting gjennom århundrer”, stiller seg kritisk til disse teoriene. I historielaget håper vi å finne gjenstander på elvebunnen som kan gi oss en sikrere datering av når de første faste lensene ved Bingen ble anlagt.

Bingen lenser

Når lensa nedenfor Bingsfossen ble etablert som fast innretning, vet vi ikke med sikkerhet. Det kan ha vært Haftor Jonsson på Sudreim som var arkitekten. Den gamle hovedlensa gikk fra Lenseberget på Sørumsandsida til et laftet, steinfylt kar utenfor Elvestad. Karet stod litt ut fra land, slik at tømmeret kunne stikkes igjennom (fløtes forbi en og en stokk). I denne prosessen ble tømmeret sortert og buntet sammen til tømmerflak som kunne innholde flere hundre stokker. Transporten videre nedover elva foregikk med robåt. Fra Øyeren ble tømmeret rodd eller varpet til Strømmen.

Fremdeles kan vi se en rekke innretninger som viser hvordan tømmeret fra gammelt av ble stoppet ved Bingen. På Lenseberget og andre steder finner vi merker etter jernbolter som har vært festepunkter for lensa. De eldste minnene er de såkalte ”skjermer”. Det er steinfylte tømmerkister ute i elva som lensa ble festet til. Skjermene er bare synlige ved lav vannstand, og sees da utenfor Nord-Hammeren, Elverhøy og lenseberget. Da jernbanebrua over Fetsund ble bygget i 1860, ble den konstruert slik at tømmerflak ikke kunne transportes under. Som en følge av dette ble sorteringsanlegget flyttet til Fetsund og Bingen lense ble bare benyttet som atthaldslenser. De mest synlige minnene etter fløtinga er lensekarene. De var i bruk helt fram til fløtinga ble innstilt i 1984.

Bispen på visitasreise


Klokka sju om  morgenen 31. desember 1596 legger biskop over Oslo og Hamar forenede stifter, magister Jens Nielssøn ut på en tre ukers visitasreise til Romerike. Vi kan følge biskopens ferd relativt detaljert på grunn av hans ”dreng” Oluf Børgessons opptegnelser. Det var sikkert ikke uten grunn biskopen valgte å reise midtvinters, blant annet fordi isen på Glomma var kjørbar. Etter å ha besøkt Aur kirke på Aurskog, drar biskopen over Hellne til Auli. Fra Auli går ferden nordover til Finholt, Stadhow, Boddung, Gruffue og Drogenæss. Like nord for her reiste de over Glomma. Isen var meget svak, og det knaket under dem.

Etter å ha besøkt Nes, Strøm, Vinger, Grue og Hof kirker, returnerer følget sørover langs vestsida av Glomma. Når de kommer til Hvam, går veien tydeligvis helt ned i elva: ”Saa derfra i Synder hen ved 1 fiering til en gaard heder Huam liggendis paa den venstre haand, huilcken gaard er en skiøn gaard, huor Thore Michel Funtins farfader bode. Siden fra Huam i sønder 3 eller 4 pilskud ned for en backe, saa der effter i sønder langs vd met elffen, der fore wi ved det vestre land offuer en slet sand, kallis Bergs holmen ½ fiering, siden fore wi op for en backe om Berg paa den høyre haand 1 stenskast fra veyen, der boer Christoffer Berg.”

Sager og møller

Sager drevet med vannkraft kom i bruk omkring 1500. De ble først bygget langs kysten. Etter at forbudet mot eksport ble opphevet i 1570, økte trelasthandelen kraftig. Etter hvert som skogen langs kysten var hugget, ble sagene på 1600-tallet flyttet innover i landet, og vi fikk også sagbruk langs Glomma. De ble drevet av rike Christiania-borgere eller lokale storfolk.

Ved Rånåsfoss ble det bygget to sager, og de var i en periode eid av Aurskog-presten Jens Bolt. Han var så ivrig med i driften at han druknet der i 1679. Sagene ble senere overtatt av løytnant Schinkel på Svarstad. Også i Sundfossen ved Blaker var det to sager, og de var i en periode eid av Sørum-presten Colbjørn Thorsteinsen. Det var også ei sag ved Fossum, men den ble lagt ned etter at Sagbruksprivilegiene ble innført i 1688. I lensregnskapet for 1648 får vi vite at det er Gunder Frogner som bruker saga ved Bingsfossen, men produksjonen er ”meget Ringe, formedelst Vandet staaer offer Saughiulet mest Sommeren igiennem”. I 1743 melder imidlertid sogneprest Abelsted i sin rapport til Danske kanselli at det er to sager ved Bingsfossen med et samlet kvantum på 30.000 bord. Kvantumssagene ved Foss gikk med full skur i hvert fall til 1740, men kvoten for Rånåsfoss-sagene ble overført til Brekke i Aker.

På 1800-tallet ble det etablert flere møller for maling av korn både i Slora og Rømua, men i Glomma finner vi bare Foss mølle ved Blakersund.
 

Sundstedene ved Blaker og Sanden

Før bruene over Bingsfoss og Rånåsfoss ble bygget i 1927, ble båt og ferge brukt for å krysse Glomma. Det var to effentlige fergesteder over Glomma i Sørum: Blakersund som bindeledd på den Fredrikshaldske hovedveg og Elvestad sundsted mellom Sørum og Sørumsand. Det har også vært andre mer private fergesteder for å krysse elva. Blant annet skal det ha vært et fergested nærmere Bingsfossen før Elvestad ble tatt i bruk.

Blakersund har fra gammel tid vært et av de viktigste sundstedene i Akershus. Skriftlige dokumenter finnes i hvert fall fra siste del av 1600-tallet. Etter åpningen av Kongsvingerbanen i 1862, med Blaker stasjon like ved fergeleiet, ble trafikken ganske betydelig. En statistikk fra 1914 viser følgende tall: 10.300 personer, 1.899 hester og 2.265 kjøretøy. Da Kuskerud stoppested på Kongsvingerbanen ble åpnet i 1888, økte også trafikken over Elvestad. Før 1920 ble det rodd treferger over, mens det dette året ble anskaffet ei ferge i jern med eksplosjonsmotor. Ferga var 10 meter lang og 4 ½ meter bred på det bredeste. Pristilbudet fra Sørumsand Verksted lød på 6.000 kroner. Den store treferga kunne ta fire hester og vogner pluss kjørekarer. Den motoriserte kunne ta tre hester og vogner pluss kjørekarer. 

Blaker Skanse og Glommalinjen

Blaker Skanse ble besluttet anlagt i 1682 under Christian 5., og arbeidet med festningen ble påbegynt i 1683. Arbeidet ble planlagt og ledet av G.W. Wedel Jarlsberg, som var øverstbefalende for den norske hær. Bøndene måtte gjøre pliktarbeid . Sammen med flere andre festninger langst Glomma, skulle Blaker Skanse utgjøre et vern på østgrensen mot Sverige langs den såkalte Glomma-linjen. Det var også viktig å forsvare transporten over Blakersund.

Svenskene forsøkte å erobre festningen i desember 1718, men de trakk seg 18. desember tilbake etter at budskapet om at kong Karl 12. hadde falt ved Fredriksten festning hadde nådd fram til Blaker. Kartet viser hvordan Skansen i 1749 ble utbygget mot Glomma med nye voller like bakom det gamle festningsanlegget mot øst. I peroden 1764-73 var Skansen på private hender, men så ble den igjen befestet. Da kong Fredrik 6. erklærte krig mot Sverige i 1807 var festningen ubesatt, så svenskene hadde ingen problemer med å besette Skansen 17. april det året. I 1811 ble Blaker Skanse satt i så god stand som mulig, og i 1814 hadde landvernet en garnison på 500 mann her. Etter unionen med Sverige ble Blaker Skanse nedlagt som festning i 1820.

I perioden 1894 til 1916 var Blaker Skanse igjen på private hender, inntil staten kjøpte den tilbake. Hensikten var å legge den nye sentralskolen for husflidsundervisning hit. I dag ligger Avdeling for formgiving og produktdesign innen Høgskolen i Akershus på Blaker Skanse. Det foreligger planer om samlokalisering av Høgskolen på Lillestrøm. Foreningen Blaker Skanses Venner arbeider for å opprettholde et skolemiljø på Blaker Skanse.

De bofaste fløterne

Det kom mange tømmerfløtere til Bingen lense. Noen av dem bosatte seg ved Glomma. Beboerne på husmannsplassene hadde festesedler med bestemmelser om plikt til arbeid ved lensene når dette var nødvendig. Småbruket drev de ved siden av elvearbeidet. De leverte melk til meieriet, og hestene ble brukt ved lensene. Om høsten bestod arbeidet i å ta opp bunntømmer. Om vinteren kjørte de stein fra steinbruddet ved foten av Korpefjellet og ut til lensekarene som skulle bygges eller repareres på isen.

De gamle husmannsplassene finnes både på sør- og nordsiden av elva. På nordsiden lå Saksegård, Haugen, Tørkop, Vatterud, Myra, Hytta, Myrvold, Furulund, Evja, Solbakken, Fallet, Solbergtangen og Solbergstua. På sørsida Hofsrudplassene, Vendom, Lykkja, Rebakken og Sprengen. De to siste ligger i dag midt i villabebyggelsen på Sørumsand.

Strømferga ved Blakersund

Fra 1904 ble en ny type ferger tatt i bruk ved Blakersund. De var spisse foran og bak, såkalte strømferger som skulle bli drevet fram av vannstrømmen i elva. På begge sider ble det satt opp trestolper som det ble festet en kabel i. På Blaker-siden ble tremastene i 1920 skiftet ut med jernmaster som står der den dag i dag. Prinsippskissen ovenfor viser hvordan anlegget fungerte: Etter ombordstigning måtte fergemannen ro fergen fra landbrua og få tak i en stropp som hang ned i vannet fra transportkabelen. Stroppen ble festet til fergen på forreste delen slik at fergen ble stående i en bestemt vinkel mot vannstrømmen. Vannstrømmen drev så ferga langsomt framover. Elva er ca. 200 meter brei ved Blakersund. Når det var lite vann i elva og strømmen var dårlig, kunne det ta opptil ti minutter å krysse elva.

Sundmannen ble ansatt ved at det ble inngått kontrakt med myndighetene. Når stillingen var ledig, ble det holdt lisitasjons- eller anbudsmøter. Fram til 1914 ble bekjentgjørelsen opplest på kirkebakken, ved oppslag på fergestedet og senere også ved annonser i avisene. Når det var skifte av sundmann, skulle alt redskap og utstyr takseres og mangler påpekes. Sundmannen hadde såkalt åbotesansvar, det vil si at han var økonomisk ansvarlig overfor eierne, som var amtet (fylket) for alle feil og mangler som var oppstått i den tiden han hadde forvaltet sundstedet.

Flommen

Glomma har som andre vassdrag en årlig syklus som innbefatter betydelig høyere vannføring om våren. Når snøsmeltingen i fjellet går raskt og når det i tillegg kommer mye nedbør, vil det kunne bli mer vann i elva enn den naturlig kan avta. Elva går over sine naturlige bredder. På sitt mest dramatiske kan den gjøre store ødeleggelser både på jordbruksarealet og på veger og hus. Den siste store flommen i Glomma hadde vi så seint som i 1995. Om formiddagen den 5. juni passerte flomtoppen Rånåsfoss med en vannføring på vel 4.000 m3/s. Flombølgens hastighet var 1 m/s. Vannet hadde da for lengst oversvømmet de lavereliggende områdene langs Glomma. Mange tusen mål jordbruksland lå under vann og mange hus måtte evakueres. Langs Bingen-stranda kan vi fortsatt se tusenvis av grønne sandsekker som militære og frivillige styrker la der for å forhindre utglidninger i 1995. Langs elvebredden nedenfor Bingsfoss ungdomsskole ble det kjørt på tonnevis av stein hentet fra Romeriksporten.

Den største kjente flommen i Glomma i moderne tid er Storofsen i 1789. Førjulsvinteren 1788 var tørr og ekstremt kald, og det ble dyp tele i jorda. Så kom det mye snø etter nyttår. Telen ble isolert, og det tok lang tid før den slapp taket. Flommen oppstod etter en sterk varme- og nedbørperiode. Det ble ekstremt stor nedbør i løpet av dagene 20. – 23. juli 1789. Selv om vi ikke har moderne målinger fra 1789, er Storofsen godt dokumentert ved flomsteiner og samtidige skildringer.
 

Elektrisiteten

Akershus Amt kjøpte i 1913 rettighetene til Ranaasfossen, et ca. 1,5 km langt stryk i Glomma mellom Haga og Blaker, for én million kroner. Arbeidet med anlegget startet ved årskiftet 1917/18. På det meste var det 1.500 mann i arbeid. I løpet av hele byggetida var over 3.000 arbeidere fra hele landet innom anlegget. Det ble reist brakker på området med plass til 750 mann. Resten leide hos folk som bodde i nærheten. Kraftstasjonen på Rånåsfoss ble lagt ved ”foten” av fallet, og byggingen av selve dammen ble en vesentlig del av anleggsarbeidet. Sand ble hentet fra Granli stasjon ca. 60 km nord for Rånåsfoss, for sement-tilførselen ble det bygget et eget lagerskur i Oslo havn med daglige jernbanetransporter til anlegget på Rånåsfoss. På luftsida av dammen ble det brukt granittblokker hentet fra steinbrudd i Spikkestad, Sarpsborg og Trøgstad.

På tre år var anlegget fullført med en midlere produksjonsevne på 387 millioner kilowatt-timer per år fordelt på seks turbiner. Kraftstasjonen på Rånåsfoss ble tatt i bruk i 1921, og er fortsatt så å si uforandret og i drift. Anlegget bestod av dam, kraftstasjon og tømmerrenne. I anleggstida ble det bygd skole her, og denne bygningen står fortsatt, likeså direktørboligen fra 1918. Arkitektenes medvirkning ved de forskjellige byggeoppgavene betydde mye for utformingen av hele miljøet. Thorvald Astrup gav selve kraftstasjonen en nyklassisk stil, som den dag i dag gir et verdig og høytidelig preg. I 1978 ble også Bingsfossen bygget ut for å gi en midlere årsproduksjon på 160 GWh. I 1983 ble det bygd en ny kraftstasjon ved siden av den gamle på vestsida av elva ved Rånåsfoss som økte den midlere årsproduksjon med 140 GWh. I 1988 ble Energiforum åpnet som et permanent utstillingssenter der ulike energiformer, fra vasshjul til atom- og solenergi presenteres.

Bruene over Glomma

Det ble arbeidet i mange år for å få bru over Glomma ved Bingsfoss. I 1916 ble det nedsatt en egen brukomité med Emil Frøen på Val som formann. Det ble etter hvert bevilget penger fra fylket, og 21. mars 1921 la brunemda fram et forslag til overenskomst med Christiania Tømmerdirektion vedrørende Elvestad Sundsted som innebar at tømmerdireksjonen gav kr. 40.000.- i tilskudd til ny bru ved Bingsfoss. Sundstedet ved Elvestad ble nedlagt samtidig som Bingsfoss bru ble åpnet i 1927. Da Bingsfoss kraftstasjon stod ferdig i 1975, ble den gamle hengebrua byttet ut med ei ny bru som var en del av damanlegget.

Da anleggesarbeidet for kraftverket på Rånåsfoss startet, ble det i 1918 bygget ei provisorisk hengebru for å lette transporten i forbindelse med utbygginga. Den gamle hengebrua ved Rånåsfoss, som ligger der i dag, ble bygget i 1927. Brua er en av de første myke hengebruer i ett spenn på 183 meter med bjelkeavstivningsbærer. Den totale lengden mellom vestre og østre forankringspunkt er 260 meter. Bruas to hvitmalte betongtårn er 19 meter høye. Åtte kabler av stål er via hvert tårn festet til brua med hengstenge. Brua fungerte som hovedbru til den nye Rånåsfoss bru ble åpnet i 1989. Brua har i dag funksjon som bru på det lokale gang- og sykkelvegnettet. Den er av Akershus Vegvesen foreslått som et verneverdig kulturminne.

Natur- og kulturstien

Natur- og kulturstien langs Glomma går fra Bingsfossen til Hammeren, i en sløyfe over Korpefjellet og tilbake langs Taterstien. Informasjonsskilter er satt opp langs traséen. Stien er kommet i stand ved samarbeid mellom kulturetaten i Sørum kommune, grunneierne og Blaker og Sørum historielag. Vedlikeholdet gjøres av frivillige fra historielaget, med materiell støtte fra kommunen. Arbeidet med istandsetting av stien er gjort av grunneierne.

Stien er bare tilrettelagt for turgåing. Riding, sykling og all form for motorisert ferdsel på stien er forbudt. Stien går over produktive jordbruksarealer og beiteområder for dyr. All ferdsel må derfor foregå lang merket sti, og har du hund med deg, må denne være i bånd. Her går det ungdyr på beite i sommersesongen, og du er ansvarlig for at glass, søppel og lignende ikke etterlates i beiteområdene. Beitedyr som får skarpt i seg, kan bli alvorlig syke slik at de må avlives. Gjerder krysses via gjerdetrapper. På anviste bålplasser er det lov å gjøre opp ild.

Dyrelivet langs elva

Glomma har flere fiskearter enn noe annet vassdrag i Norge. På de 12 kilometrene elva renner gjennom Sørum er om lag 20 fiskearter registrert. Om våren vandrer mange av fiskeartene uhindret opp til Bingsfossen og er fiskbare like etter vårflommen. Bingsfossen er kjent som et godt område for både fluefiske, meitefiske og slukfiske. Fiskesesongen strekker seg over hele året. Mort, gjedde, brasme og abbor er de vanligste fiskeartene i denne delen av Glomma. Lake, laue, hork, harr, gullbust og vederbuk er andre vanlige arter. Du kan også få ørret, regnbueørret, gjørs, sik, niøye, lagesild, karuss, krøkle, flire, steinsmett, asp og stam på kroken. Området mellom Fetsund og Sørumsand hører med til landets beste lakefiskeplasser fra midten av desember til ut februar.

Områdene langs Glomma er viktige biotoper for en rekke dyre- og fuglearter. Fuglelivet er rikt i vegetasjonsbeltet langs elveløpet. Mange fugler kommer bare som gjester høst eller vår når de er på trekk. Andre er faste trekkfugler. Svanene er et av særpregene ved Glommas fugleliv om vinteren. Så lenge vannet er åpent, kan vi se knoppsvanen og dens slektning sangsvanen beite. Om høsten og på forvinteren kan hundrevis av disse vakre fuglene ha tilhold på stillere partier av elva. Knoppsvanen hekker langs Glomma, mens sangsvanen hekker i Nord-Norge. Fiskeørna kan sees over Glomma sommeren igjennom. I elva finner den føde som den tar med tilbake til reiret, som kan ligge i et høyt furutre flere kilometer unna. Vi finner også hvitryggspett, gråhegre og vipe i tillegg til et utall av småfuglarter langs elva.

Vannet vi drikker

På Nedre Romerike gikk seks kommuner i 1971 sammen om å bygge ett stort vannverk. Glomma ble under sterk tvil valgt som vannkilde. Et prøverense-anlegg som hadde vært i drift i to år viste imidlertid at elva både med hensyn til kvalitet og kvantitet var en god vannkilde. Ca. 110.000 personer i kommunene Fet, Lørenskog, Nittedal, Rælingen, Skedsmo og Sørum får i dag levert Glommavann. Inntaket skjer ca. 10 meter under overflaten ved Hammeren i Sørum gjennom et 7 meter langt perforert rør med en diameter på 120 cm Her siles vannet gjennom et filter med lysåpning 5x8 med mer, før det pumpes opp til det moderne vannbehandlingsanlegget i Hauglifjell, som stod ferdig i 1982. Det består av et råvannsmagasin, et kar hvor vannbehandlingskjemikalier tilsettes, et kar det slam skal felles ut, et kar med kullfilter som fjerner lukt, smak og organiske miljøgifter og et kar som til slutt justerer vannets surhets-grad (pH-verdi). Kravet til dette er at det skal ligge mellom 7,5 og 8,5, og det må om nødvendig tilsettes lut (NaOH) dersom surhetsgraden i vannet er for høyt.

Vanlig forbruk av vann per person i Norge er ca. 130 liter. Av dette bruker vi ca. 40 liter til å vaske oss, 30 liter bruker vi til vannklosetter, 25 liter går med til klesvask, 20 liter til oppvask, 8 liter til matlaging og 7 liter til bilvask, hagevanning etc. 60-70% av legemsvekten vår er vann, og det skiftes ut i løpet av en periode på 17 dager. Daglig drikkebehov er ca. 2 liter. Statens Institutt for Folkehelse (SIFF) stiller krav til drikkevann i ”Kvalitetsnormer for drikkevann”. Disse normene danner basis for myndighetenes godkjenning av vannverk.
 


permalink: permalink -- -- visits: 5998 tagged: • Glomma • helleristninger • sørumbåten • tømmerfløting • bingen lenser • Blaker Skanse • Blakersund • kultursti 




Ditt navn*

epostadresse*

kommentarer*
Du kan bruke følgende HTML koder:<p> <u> <i> <b> <strong> <del> <code> <hr> <em> <ul> <li> <ol> <span> <div> <a> <img>

verifiseringskode*
 
notat til kommentar



forrige
Historien om Rånåsfoss 
neste
Oppgaver krigsutstilling


SØK


EMNEORD


SISTE KOMMENTARER


MEST BESØKT


MÅNEDLIG ARKIV

Juni 2017 (1)
April 2017 (2)
Mars 2017 (3)
Desember 2016 (2)
Juni 2016 (2)
Februar 2016 (1)
Januar 2016 (2)
September 2015 (1)
Juni 2015 (2)
Mars 2015 (3)
Februar 2015 (3)
Desember 2014 (2)
Oktober 2014 (4)
September 2014 (1)
August 2014 (3)
Juli 2014 (5)
Juni 2014 (5)
April 2014 (4)
Mars 2014 (3)
Februar 2014 (3)
Januar 2014 (1)
Desember 2013 (3)
November 2013 (2)
Oktober 2013 (2)
September 2013 (1)
August 2013 (5)
Juli 2013 (2)
Juni 2013 (1)
Mai 2013 (3)
Mars 2013 (1)
Februar 2013 (2)
Desember 2012 (1)
November 2012 (1)
September 2012 (4)
August 2012 (1)
Juni 2012 (2)
Mai 2012 (3)
April 2012 (6)
Mars 2012 (2)
Februar 2012 (2)
Januar 2012 (2)
Desember 2011 (3)
November 2011 (3)
September 2011 (1)
Juni 2011 (3)
Mai 2011 (4)
April 2011 (1)
Mars 2011 (6)
Februar 2011 (4)
Januar 2011 (2)
Desember 2010 (3)
Oktober 2010 (3)
September 2010 (2)
August 2010 (1)
Juli 2010 (4)
Juni 2010 (3)
Mai 2010 (1)
Mars 2010 (4)
Februar 2010 (2)
Januar 2010 (2)
Desember 2009 (2)
November 2009 (4)
Oktober 2009 (4)
September 2009 (4)
August 2009 (3)
Juni 2009 (6)
Mai 2009 (6)
April 2009 (3)
Mars 2009 (2)
Februar 2009 (6)
Januar 2009 (2)
Desember 2008 (2)
Oktober 2008 (1)
September 2008 (1)
August 2008 (3)
Juni 2008 (3)
Mai 2008 (2)
April 2008 (5)
Februar 2008 (3)
Desember 2007 (4)
November 2007 (5)
Oktober 2007 (1)
September 2007 (5)
Juni 2007 (1)
April 2007 (1)
Mars 2007 (3)
Februar 2007 (1)
Januar 2007 (1)
November 2006 (1)
Oktober 2006 (2)
September 2006 (3)
August 2006 (1)
Juli 2006 (1)
Mars 2006 (3)
Februar 2006 (5)
Januar 2006 (2)
Oktober 2005 (2)
August 2005 (2)
Juni 2005 (4)
Mai 2005 (3)
April 2005 (1)
Mars 2005 (2)
Februar 2005 (5)
Januar 2005 (4)
September 2004 (2)
August 2004 (2)
Juli 2004 (2)
Juni 2004 (3)
April 2004 (2)
Mars 2004 (5)
Januar 2004 (3)
Desember 2003 (2)
November 2003 (1)
Oktober 2003 (1)
September 2003 (1)
August 2003 (4)
Juli 2003 (3)
Juni 2003 (3)
Mars 2003 (7)
Januar 2003 (9)
Desember 2002 (1)
Oktober 2002 (1)
Juni 2002 (2)
April 2002 (1)
Januar 2002 (1)
Desember 2001 (1)
Oktober 2001 (1)
August 2001 (1)
Juni 2001 (1)
April 2001 (1)
Januar 2001 (1)
Desember 2000 (1)
Oktober 2000 (1)
August 2000 (1)
Juni 2000 (1)
April 2000 (1)
Januar 2000 (1)
Desember 1999 (1)
Oktober 1999 (1)
August 1999 (1)
Juni 1999 (1)
April 1999 (1)
Januar 1999 (1)
Desember 1998 (1)
Oktober 1998 (1)
August 1998 (1)
Juni 1998 (1)
April 1998 (1)
Januar 1998 (1)
Desember 1997 (1)
September 1997 (1)
August 1997 (1)
Juni 1997 (1)
Mars 1997 (1)
Januar 1997 (1)
Desember 1996 (1)
Juni 1995 (1)